Fortelling: Alder som tynger og tanker rundt begravelser….

(Essay/kåseri/fiksjon med sannhet)

Jeg går med ustødige skritt opp kirketrappen. Det er kaldt i lufta og høsten har satt sine fargerike spor. De fem trinnene opp trappen er tunge for gamle ben. Med litt støtte kommer jeg meg opp og inn i kirken. Jeg stønner lett og finner en plass langt fremme. Hvor mange ganger skal jeg i kirken i år? Tenker jeg. Dette er fjerde begravelsen på et knapt halvår. Kirken fylles av sorg. Familie, venner og bekjente. Det kimer i klokker og orgelet hyler i rommet. Presten synger med utrent stemme. Det er ingen glede i begravelser. Det er ingen som feirer livet til de som har gått bort. Alt er svart og tungt. Olga ble 89 år. Gunnar ble 77 år. Irmelin ble 90 år. Ann Kari ble knapt 60 år. Og her sitter jeg, snart 87 år. Når er det min tur? Det er jo ingen som vet når de dør. Noen dør plutselig og andre av sykdom over tid. Presten forteller historier om avdøde. Om bragder, kjærlighet og familie. Selv sitter jeg og tenker på siste samtalene vi hadde. Hvor lite jeg egentlig kjenner igjen i det som fortelles. Hvor stor forskjell det må være å kjenne en person som en venn i forhold til å være i familie. Relasjoner. De er så forskjellige de. Lite visste barna til Olga at hun likte å ta en snaps på formiddagen mens hun koste seg med strikking av sokker. Gunnars nærmeste om at han var homofil. Det turte han jo ikke å fortelle familien før han døde. Det var jo tabu da vi vokste opp. Irmelin. Hah! Hun hadde historier hun! Hun var som en tenåring i en gammel kropp. Jeg tar meg i å le og smile når jeg tenker på henne. Uff, det kan man ikke gjøre i noen andres begravelse. Beina mine er fortsatt tunge etter trappen. Jeg forstår hvorfor Irmelin alltid klaget over at kroppen ikke hang med på det hun ville. Jeg forstår jo at man med alderen forandrer seg. Kroppen har jo vært i bruk i mange år og blitt slitt. Samtidig så føler jeg meg yngre til sinns enn jeg er. Og så sitter jeg her snart 27 år eldre enn Ann Kari, i hennes begravelse, og synes litt synd på meg selv. Klage over bein og kropp. Tenker på at det er så tungt å være gammel. Jeg skammer meg. Tenk på henne som døde før hun rakk å bli gammel. Det føles i grunn ganske urettferdig. Man vet jo aldri når man skal dø. Hun som var i jobb, hadde familie og barnebarn. Hun som likte å reise. Hun som elsket å drive med hagearbeid og kunne sitte på knærne i timevis mens hun danderte stauder i bed. Hun som alltid var full av glede. Hun som aldri klaget over noe, men lyttet på andres ytringer og klager. Hun som sto støtt som et fjell. Hvorfor skulle hun dø? Hvorfor skal jeg få sitte her forholdsvis frisk og med lite motgang i livet, mens et menneske som hadde fortjent mange gode år bare dør plutselig? Sorgen som rommer kirken er stor. Jeg forstår det. Samtidig som jeg, med mine 87 år, ikke forstår hvorfor man skal sitte med mørke klær og tynges av sorg. Kan man feire livet til menneskene? De som skinner så sterkt av godhet og glede. Ville de likt at vi satt her i mørke klær? Vi bare gjør det. Det er forventet at vi har sorte klær i en begravelse. Hvorfor? Ann Kari eide jo ikke ett eneste sort plagg. Presten synger en salme til. Det skurer i høreapparatet og jeg velger å skru ned lyden til presten er ferdig. Tankene mine blir ved meg mens vi reiser oss og står som sorte påler før kisten bæres ut. Blomsterbukettene er hvite. De er formet som hjerter og kranser. Familien fordeler kransene. Ann Karis barn og tantebarn løfter den hvite kisten og går ned midtgangen i et rolig tempo. Kirken tømmes for svartkledde mennesker og hvite blomster. Klokkene ringer igjen. Og jeg må ha hjelp ned de fem trinnene på kirketrappa. Uff, de beina.

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg