Mobbing, erting, uthenging, utestenging… tanker, refleksjoner og erfaringer..

(obs obs laaaaangt innlegg)

«Mobbing er så fælt. Har du hørt hva de sa her om dagen om Ida? Og slik som de hang henne ut. Men det er jo kanskje ikke så rart. Så du hvordan hun så ut? Det går jo ikke ann å gå slik kledd. Da er det jo ikke rart man blir mobbet eller. Man må ta litt ansvar selv.  Men jeg synes folk er så stygge i sine uttalelser altså. Har du sett hvordan de kommenterer på både nettaviser og facebook? Herregud. De henger jo ut den ene og den andre og mobber i kommentarfeltene. Det er jo usmakelig. Men det er jo ikke rart. Så hvordan han ene så ut på profilbildet sitt. Er ikke rart han prøver å hevde seg ved å slenge dritt. Nei makan. Og en eldre mann. «Livets harde skole». Ja da kan du ytre deg. Hah! Ikke jobb og bare snylter på nav. Tull! Sitte der voksne folk å skrive stygge ting om andre. Det er usmakelig det. Tenk om jeg skulle bare kommentert hvordan alle så ut da. Det hadde tatt seg ut. Kan ikke sitte slik å kommentere andre man ikke kjenner eller ikke forstår bakgrunnen til vettu. Det er noe rart. Nei. Og så hørte jeg jo noe rykter om Ida og da. Jah. Hu har det ikke så greit. Er ikke bare bare å komme fra den familien. De er jo ikke helt gode i toppen vettu. Alle veit det. Alle har jo hørt om de. Nei de skulle nok hatt hjelp. Men det er vel for sent å hjelpe slike. Nei jeg synes nå så synd på dem der de blir mobbet og hengt ut. Men det er ikke rart vettu. Ingen som kjenner de ordentlig eller. Det er jo ikke rart når der holder seg til seg selv. Noen skulle vel tatt litt kontakt. Jeg nei. Nei. Det gidder jeg ikke. Det er ikke mitt ansvar. Jeg kjenner de jo ikke.»

Mobbing, erting, uthenging, sladder, ansvar?Dobbeltmoral er bedre enn ingen moral?
Hvor mange kan ærlig si at de antageligvis har sittet i en slik samtale? Og ærlig svare at «nei, jeg har ikke tatt ansvar jeg» eller «det er ikke mitt ansvar»? Jeg kan ærlig si at jeg har vært i slik samtale. Det er godt mulig det har vært snakk om meg også (det vet jo ikke jeg). Men jeg har vært like ignorant og ansvarsløs til å snakke slik. Jeg har også vært av de som ikke har avbrutt når det er noen som har blitt hengt ut. Er det mobbing? Er det på grensen til mobbing? Tja, det er vel bare personen(e) det gjelder kan svare på. Mobbing kan oppleves ulikt tenker jeg. Den som slenger ut bemerkninger har vel ikke grunnlag til å si hva som er mobbing eller ikke, fordi det ikke gjelder dem selv. Noen mener at det er godhjerta erting, eller at de bare ytrer meninger, mens andre har lavere list for hva som er mobbing og noen er helt i andre enden av skalaen og mener folk er hårsåre. Hvor mange har man ikke forhåndsdømt før man har snakket med dem? Hvor mange har man ikke sett rart på eller hatt uttalelser om når det gjelder klær, stil eller generelt fordi man er i fra en familie som blir snakket om? Hvorfor gjør man det? Skal man prøve å forstå mobbingen? Det er jo ikke riktig å analysere seg inn i hvorfor noen blir mobbet. Det blir som å se på det som personens feil fordi den blir mobbet. Hvorfor ikke tenke litt miljøet rundt og det sosiale? Vi er jo alle forskjellige. Er ikke det greit da? Kan man ikke få være der? Hvor kjedelig hadde det ikke vært å ha en masse kopier med like meninger? Det bidrar jo ikke til utvikling og mangfold. Og ytringene man har. Det er ikke alle ganger de går igjennom filteret som er (eller burde eksistert) mellom hjernen og munnen. Man sier en ting og gjør det motsatte. Mener at mobbing er fælt og i neste sekund egentlig være med på det. Ser man det selv? Er det noe man reflekterer over når det skjer eller kommer refleksjonen bare i ettertid, om i det hele tatt? Tror alle at de er bedre enn andre? Må man rakke ned på noen for å hevde seg selv? Ja, jeg har hatt mine ytringer om det ene og andre jeg og. Men jeg er ganske sikker på at jeg ikke mobber. Jeg prøver alltid å finne positive ting i og om mennesker. Noen ganger kan det jo være veldig vanskelig når man møter på noen som kun ser seg selv som sentrum i universet (narsissister). Men tenk så fint univers den personen må ha. Så bekymringsfritt fordi den personen kun er opptatt av seg og ikke noe rundt seg. Positivt. Andre ganger kan det nok hende jeg har forhåndsdømt en person litt kjapt på grunn av hvordan personen snakker til meg og kroppsspråket. Men tenk. Det kan hende at den personen har en historie og en litt vanskelig dag. Andre ganger kan jeg ha gitt noen en sjanse, og det ender med at jeg ikke har kjemi i det hele tatt med en person og alt den gjør står stikk i strid med mine verdier og hva jeg ser på som etisk riktig.

Hvem sitt ansvar er egentlig mobbing? Er det ikke alle sitt i grunn? Er det ikke opp til foreldre å tenke over hvordan man snakker om andre? Tenke over at man ikke sier negativt om barns venner, skole, barnehage, ansatte, osv? Er det ikke voksnes ansvar på skole og i barnehage å stoppe det man ser er mobbing ( eller det man tror er mobbing) ? Har de i utdanningsinstitusjoner nok kunnskap om mobbing blant barn både i barnehage og skole? Har de nok kunnskap om hvordan de kan stoppe det eller endre barns holdninger?
Det er jo noe vi ser på agendaen hele tiden, det er noe som snakkes om på foreldremøter, deles ut i skriv, leses om i bøker?. Og i neste minutt så handler man på en helt annen måte enn det man har hørt og lest om? Kanskje man skulle hatt case eller skuespill med mobbing på foreldremøter i barnehage og skole for å få det enda tydeligere frem, enda mer virkelighetsnært? For det skjer jo, selv om noen ikke tror det skjer. Det kan være toåringer i barnehagen som kontinuerlig holder et barn utenfor lek og som ikke snakker eller ser på barnet. Det er ingen forhandling i leken som man kan lese om i ulike studiebøker på barnehagelærerutdanning, men det er kontinuerlig utestenging fra en lekeverden som er veldig viktig for 2 åringene. På skolene kan det være verbalt, det kan være digitalt (sosiale medier, spill med chattested, facebookgruppe), det kan være total utestenging, det kan være trakassering og det kan være vold. Snakker man med mobberne om det de gjør? Prøver man å ha samtalegrupper? Med de mindre barna: leker man leker som interesserer de som stenger ute og gjør at man kan invitere flere barn inn i en felles gruppe?
Hva er riktig å gjøre?

Jeg har i grunn ikke svar på dette. Jeg har bare spørsmål, tanker og undringer. Jeg har jo ikke alltid passet inn alle steder. Jeg føler nok ikke at jeg har blitt mobbet, men jeg vet mobbing har skjedd med noen som stod meg nær uten at jeg gjorde noe. Den gang var jeg et barn og ikke visste hva jeg skulle gjøre (det har jeg hatt mye dårlig samvittighet for ettersom jeg ble eldre, jeg kunne jo kanskje gjort en forskjell). Etter hvert som jeg ble eldre meldte jeg meg mer og mer ut av de typiske jentegjengene. Jeg hadde både jentevenner og guttevenner, men det dannet seg fort «klikker» og jeg følte i grunn ikke at noen av stedene passet meg. Man er ikke enten det ene eller det andre, man er også midt i mellom, i en slags gråsone?som en puslespillbit som ikke passer inn med de andre. Jeg har venner som er så utrolig ulike. De kan ikke måles på en rett skala eller i grunn, for mange av dem befinner seg ikke i nærheten av «enten det ene» «eller det andre». De vil alle ha sine egne individuelle bånd ut fra meg. Mange av disse vennene mine er også så forskjellig fra hverandre at jeg er nesten litt usikker på hvordan det ville vært å ha de på samme sted (jeg får mentale bilder av fargerike maleribomber når jeg tenker på disse spesielle menneskene i mitt liv). Man er jo liksom en del av seg selv med en venn og kanskje en annen del av personligheten kommer frem med en annen. Det å ha mennesker som trekker frem ulike positive sider av deg selv er viktig. For man vet nesten ikke hvem man er før man møter disse. Men det er også på veien man møter de som ikke trekker frem de gode sidene. De som suger energi, de som får frem de dårlige sidene i deg, de som gjør at du endrer deg etter dem og gjør det dem synes er kult fordi du vil tilhøre noe.

Jeg skal gjøre mitt beste i å bli en bedre meg. Jeg skal gjøre mitt beste for at barna mine skal vokse opp og forstå hva som er greit og ikke, hva som kan føles som utestenging og hvordan man heller kan prøve å gå frem. Man kan ikke tvinge noen til å leke sammen eller være sammen, men man kan være hyggelig å gå frem og spørre hvordan det er med en person/barn som ser ensomt ut og spørre om den vil være med på noe. Jeg skal gjøre mitt beste i å gjøre en forskjell der jeg arbeider som barnehagelærer, jeg skal se de barna som er ensomme, jeg skal være tilstede i lek og observasjoner. Jeg skal også se de som er veldig synlige, men være var på ikke å ta negative samtaler over hodet deres eller foran andre barn, jeg skal snakke med dem og ikke til dem, jeg skal være med og veilede i refleksjon og finne løsninger. Det er så mye jeg kan bli bedre på. Jeg trenger også like mye veiledning og refleksjon i mitt eget liv og mitt arbeid som flere andre trenger i sitt.
Vær positive mot hverandre, gi gode ord, si minst en fin ting til en kollega, et familiemedlem eller en venn om dagen. <3

«Mobbing er så fælt. Har du hørt hva de sa her om dagen om Ida? Og slik som de hang henne ut. Men det er jo kanskje ikke så rart. Så du hvordan hun så ut? Det går jo ikke ann å gå slik kledd. Da er det jo ikke rart man blir mobbet eller. Man må ta litt ansvar selv.  Men jeg synes folk er så stygge i sine uttalelser altså. Har du sett hvordan de kommenterer på både nettaviser og facebook? Herregud. De henger jo ut den ene og den andre og mobber i kommentarfeltene. Det er jo usmakelig. Men det er jo ikke rart. Så hvordan han ene så ut på profilbildet sitt. Er ikke rart han prøver å hevde seg ved å slenge dritt. Nei makan. Og en eldre mann. «Livets harde skole». Ja da kan du ytre deg. Hah! Ikke jobb og bare snylter på nav. Tull! Sitte der voksne folk å skrive stygge ting om andre. Det er usmakelig det. Tenk om jeg skulle bare kommentert hvordan alle så ut da. Det hadde tatt seg ut. Kan ikke sitte slik å kommentere andre man ikke kjenner eller ikke forstår bakgrunnen til vettu. Det er noe rart. Nei. Og så hørte jeg jo noe rykter om Ida og da. Jah. Hu har det ikke så greit. Er ikke bare bare å komme fra den familien. De er jo ikke helt gode i toppen vettu. Alle veit det. Alle har jo hørt om de. Nei de skulle nok hatt hjelp. Men det er vel for sent å hjelpe slike. Nei jeg synes nå så synd på dem der de blir mobbet og hengt ut. Men det er ikke rart vettu. Ingen som kjenner de ordentlig eller. Det er jo ikke rart når der holder seg til seg selv. Noen skulle vel tatt litt kontakt. Jeg nei. Nei. Det gidder jeg ikke. Det er ikke mitt ansvar. Jeg kjenner de jo ikke.»

Mobbing, erting, uthenging, sladder, ansvar?Dobbeltmoral er bedre enn ingen moral?
Hvor mange kan ærlig si at de antageligvis har sittet i en slik samtale? Og ærlig svare at «nei, jeg har ikke tatt ansvar jeg» eller «det er ikke mitt ansvar»? Jeg kan ærlig si at jeg har vært i slik samtale. Det er godt mulig det har vært snakk om meg også (det vet jo ikke jeg). Men jeg har vært like ignorant og ansvarsløs til å snakke slik. Jeg har også vært av de som ikke har avbrutt når det er noen som har blitt hengt ut. Er det mobbing? Er det på grensen til mobbing? Tja, det er vel bare personen(e) det gjelder kan svare på. Mobbing kan oppleves ulikt tenker jeg. Den som slenger ut bemerkninger har vel ikke grunnlag til å si hva som er mobbing eller ikke, fordi det ikke gjelder dem selv. Noen mener at det er godhjerta erting, eller at de bare ytrer meninger, mens andre har lavere list for hva som er mobbing og noen er helt i andre enden av skalaen og mener folk er hårsåre. Hvor mange har man ikke forhåndsdømt før man har snakket med dem? Hvor mange har man ikke sett rart på eller hatt uttalelser om når det gjelder klær, stil eller generelt fordi man er i fra en familie som blir snakket om? Hvorfor gjør man det? Skal man prøve å forstå mobbingen? Det er jo ikke riktig å analysere seg inn i hvorfor noen blir mobbet. Det blir som å se på det som personens feil fordi den blir mobbet. Hvorfor ikke tenke litt miljøet rundt og det sosiale? Vi er jo alle forskjellige. Er ikke det greit da? Kan man ikke få være der? Hvor kjedelig hadde det ikke vært å ha en masse kopier med like meninger? Det bidrar jo ikke til utvikling og mangfold. Og ytringene man har. Det er ikke alle ganger de går igjennom filteret som er (eller burde eksistert) mellom hjernen og munnen. Man sier en ting og gjør det motsatte. Mener at mobbing er fælt og i neste sekund egentlig være med på det. Ser man det selv? Er det noe man reflekterer over når det skjer eller kommer refleksjonen bare i ettertid, om i det hele tatt? Tror alle at de er bedre enn andre? Må man rakke ned på noen for å hevde seg selv? Ja, jeg har hatt mine ytringer om det ene og andre jeg og. Men jeg er ganske sikker på at jeg ikke mobber. Jeg prøver alltid å finne positive ting i og om mennesker. Noen ganger kan det jo være veldig vanskelig når man møter på noen som kun ser seg selv som sentrum i universet (narsissister). Men tenk så fint univers den personen må ha. Så bekymringsfritt fordi den personen kun er opptatt av seg og ikke noe rundt seg. Positivt. Andre ganger kan det nok hende jeg har forhåndsdømt en person litt kjapt på grunn av hvordan personen snakker til meg og kroppsspråket. Men tenk. Det kan hende at den personen har en historie og en litt vanskelig dag. Andre ganger kan jeg ha gitt noen en sjanse, og det ender med at jeg ikke har kjemi i det hele tatt med en person og alt den gjør står stikk i strid med mine verdier og hva jeg ser på som etisk riktig.

Hvem sitt ansvar er egentlig mobbing? Er det ikke alle sitt i grunn? Er det ikke opp til foreldre å tenke over hvordan man snakker om andre? Tenke over at man ikke sier negativt om barns venner, skole, barnehage, ansatte, osv? Er det ikke voksnes ansvar på skole og i barnehage å stoppe det man ser er mobbing ( eller det man tror er mobbing) ? Har de i utdanningsinstitusjoner nok kunnskap om mobbing blant barn både i barnehage og skole? Har de nok kunnskap om hvordan de kan stoppe det eller endre barns holdninger?
Det er jo noe vi ser på agendaen hele tiden, det er noe som snakkes om på foreldremøter, deles ut i skriv, leses om i bøker?. Og i neste minutt så handler man på en helt annen måte enn det man har hørt og lest om? Kanskje man skulle hatt case eller skuespill med mobbing på foreldremøter i barnehage og skole for å få det enda tydeligere frem, enda mer virkelighetsnært? For det skjer jo, selv om noen ikke tror det skjer. Det kan være toåringer i barnehagen som kontinuerlig holder et barn utenfor lek og som ikke snakker eller ser på barnet. Det er ingen forhandling i leken som man kan lese om i ulike studiebøker på barnehagelærerutdanning, men det er kontinuerlig utestenging fra en lekeverden som er veldig viktig for 2 åringene. På skolene kan det være verbalt, det kan være digitalt (sosiale medier, spill med chattested, facebookgruppe), det kan være total utestenging, det kan være trakassering og det kan være vold. Snakker man med mobberne om det de gjør? Prøver man å ha samtalegrupper? Med de mindre barna: leker man leker som interesserer de som stenger ute og gjør at man kan invitere flere barn inn i en felles gruppe?
Hva er riktig å gjøre?

Jeg har i grunn ikke svar på dette. Jeg har bare spørsmål, tanker og undringer. Jeg har jo ikke alltid passet inn alle steder. Jeg føler nok ikke at jeg har blitt mobbet, men jeg vet mobbing har skjedd med noen som stod meg nær uten at jeg gjorde noe. Den gang var jeg et barn og ikke visste hva jeg skulle gjøre (det har jeg hatt mye dårlig samvittighet for ettersom jeg ble eldre, jeg kunne jo kanskje gjort en forskjell). Etter hvert som jeg ble eldre meldte jeg meg mer og mer ut av de typiske jentegjengene. Jeg hadde både jentevenner og guttevenner, men det dannet seg fort «klikker» og jeg følte i grunn ikke at noen av stedene passet meg. Man er ikke enten det ene eller det andre, man er også midt i mellom, i en slags gråsone?som en puslespillbit som ikke passer inn med de andre. Jeg har venner som er så utrolig ulike. De kan ikke måles på en rett skala eller i grunn, for mange av dem befinner seg ikke i nærheten av «enten det ene» «eller det andre». De vil alle ha sine egne individuelle bånd ut fra meg. Mange av disse vennene mine er også så forskjellig fra hverandre at jeg er nesten litt usikker på hvordan det ville vært å ha de på samme sted (jeg får mentale bilder av fargerike maleribomber når jeg tenker på disse spesielle menneskene i mitt liv). Man er jo liksom en del av seg selv med en venn og kanskje en annen del av personligheten kommer frem med en annen. Det å ha mennesker som trekker frem ulike positive sider av deg selv er viktig. For man vet nesten ikke hvem man er før man møter disse. Men det er også på veien man møter de som ikke trekker frem de gode sidene. De som suger energi, de som får frem de dårlige sidene i deg, de som gjør at du endrer deg etter dem og gjør det dem synes er kult fordi du vil tilhøre noe.

Jeg skal gjøre mitt beste i å bli en bedre meg. Jeg skal gjøre mitt beste for at barna mine skal vokse opp og forstå hva som er greit og ikke, hva som kan føles som utestenging og hvordan man heller kan prøve å gå frem. Man kan ikke tvinge noen til å leke sammen eller være sammen, men man kan være hyggelig å gå frem og spørre hvordan det er med en person/barn som ser ensomt ut og spørre om den vil være med på noe. Jeg skal gjøre mitt beste i å gjøre en forskjell der jeg arbeider som barnehagelærer, jeg skal se de barna som er ensomme, jeg skal være tilstede i lek og observasjoner. Jeg skal også se de som er veldig synlige, men være var på ikke å ta negative samtaler over hodet deres eller foran andre barn, jeg skal snakke med dem og ikke til dem, jeg skal være med og veilede i refleksjon og finne løsninger. Det er så mye jeg kan bli bedre på. Jeg trenger også like mye veiledning og refleksjon i mitt eget liv og mitt arbeid som flere andre trenger i sitt.
Vær positive mot hverandre, gi gode ord, si minst en fin ting til en kollega, et familiemedlem eller en venn om dagen. <3

Jeg føler jeg bare har bablet i vei og ikke kommet med noe konstruktivt. Håper derimot at noen får noe som helst ut av dette og tenker igjennom sine egne handlinger og sitt eget ståsted 🙂

#mobbing #refleksjon #erfaring #barnehage #skole #lærere #voksne #rollemodeller #foreldre #møter #samtaler #barnehagelærer #ansvar

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg